Eivind Groven – historikk og komposisjoner i utvalg

Eivind Grovens er en av det 20. århundredets mest særpregede norske komponister. Hans utgangspunkt i folkemusikkens idéverden ga ham et unikt utgangspunkt for å videreutvilke slike idéer innen klassiske og symfoniske rammer. Gjennom NRKs kjenningssignal og pausesignal på radio fra 1937 ble han folkeeie, og festouverturen Hjalarljod (1950) er et av de mest framførte verk i nyere norsk musikk. Groven ble tildelt statens kunstnerlønn (komponistgasje) før okkupasjonen i 1940.

Bakgrunn og musikkutdanning

Eivind Groven tok i arv rike folkemusikktradisjoner fra hjemmemiljøet, og driften til å skape musikk var der allerede i småbarnsårene. Han lærte tidlig å skaffe seg kunnskaper ved egen hjelp og tilegnet seg komponistutdannelse hovedsakelig ved selvstudium. Da han i årene 1920–23 tok lærerskolen på Notodden, fikk han fri fra musikktimene for å studere på egen hånd. Våren 1925 fulgte han undervisning ved Musikk-konservatoriet i Oslo.

Møtet med kunstmusikken

19 år gammel fikk Eivind Groven høre orgelverker av Bach – tre år senere fikk han oppleve et symfoniorkester. Møtet med kunstmusikken satte hans musikalske herkomst i relieff og egget skapertrangen. Groven kom til hovedstaden i 1924, og bodde vinteren 1924–25 på hybel i etasjen over pianisten Melvin Simonsen. Det førte til at Groven fikk høre klaverversjoner av mye stor europeisk musikk, særlig festet han seg ved Brahms. Dertil gikk han på de få konsertene som var, og ble begeistret for Beethovens symfonier. Han studerte Berlioz’ instrumentasjonslære og partiturer med klassisk musikk.

Eivind Grovens unike utgangspunkt der han hadde avanserte tonale, rytmiske og strukturelle eiendommeligheter fra folkemusikken ‘i blodet’, og med hans utpregede analytiske og kreative disposisjon, førte møtet med tradisjonell kunstmusikk til dyptgående musikalsk refleksjon.

Symfonisk musikk

Groven så det som en oppgave å skape symfonisk musikk i vanlig europeisk forstand på hjemlig grunn. Mange hardingfeleslåtter er strukturert etter et egenartet asymmetrisk formprinsipp som han bevisst videreførte i symfoniske verker. Slike slåtter byr på det Groven kaller stadig nye «gjennomføringsmoment»: motivene skyter øyeblikkelig knopp og transformeres gjerne gradvis. Groven videreutviklet prinsippene fra slåttene i fortløpende variasjoner og forvandlingsprosesser på ulike nivå i den musikalske veven. (Kydland 1983/1984)

Renessanse (1935)
Renessanse - et symfonisk dikt i sju satser - er inspirert av Hans E. Kincks novelle fra 1899 med samme tittel. Konfliktstoffet i novellen avspeiler seg i Grovens verk i form og tonalitet, - og i temaenes karakter. Balladestil, springar, gangar og hallingrytmer, som viderefører formstrukturer fra hardingfeleslåttene, stilles opp mot en mer klassisistisk durpreget menuett.

Historiske syner (1935)
Historiske syner er stilistisk og idèmessig i slekt med rennesanse. Det er et stramt og komprimert verk i tre satser som berer titlene "Saga", "Europeisk ekko" (Menuett á la springar) og "Dag over landet".

Symfoni nr. 1 - Innover viddene (1937/51)
Da NRK utlyste en tevling i symfonisk musikk i 1937, sendte Eivind Groven inn sin første symfoni - en stor, mangfoldig og utradisjonell symfoni som ble belønnet med 2. premie. Åpningstemaet er identisk med NRKs kjenningssignal. Komponisten gjennomarbeidet senere symfonien. Det er denne versjonen som blir framført i dag.

Symfoni nr. 2 - Midnattstimen (1946)
Grovens andre symfoni ble fullført under krigen. Etter urframførelsen i Trondheim i 1946 lyder overskriften i Ny Tid: "Eivind Groven tok Trondheim med storm." (Arne Tangen 26.11.46). Symfonien kom ut på CD med Trondheim symfoniorkester under ledelse av Ole Kristian Ruud i 1993.

Klaverkonsert (1947–49)
Klaverkonserten bygger på deler av Marihand i fri utforming, og på nyskapt stoff. Det ble uroppført av musikkselskapet Harmonien i Bergen i 1950 med Rolf Holger som solist. Dir. Olav Kielland. Siden har Hanna Marie Weydahl framført verket flere ganger. Plagge har gjort en overbevisende innspilling på CD i 1993 med Trondheim symfoniorkester. Dir. Ole Kristian Ruud.

Hjalarljod (1950)
Festouverturen Hjalarljod ble skrevet til åpningen av Oslo nye rådhus da byen feiret 900års-jubileum i 1950.

Symfoniske slåttar nr 1 (1956)
Eivind Grovens Symfoniske slåttar nr. 1 har tre satser: "Brureslått", "Springar" og "Gangar".Verket ble urframført av Olav Kielland i 1956.

Symfoniske slåttar nr. 2 - Faldafeykir (1967)
Faldafeykir, symfoniske slåttar nr. 2 i tre satser, ble uroppført av Harmonien med en ungarsk dirigent i 1967. Navnet 'Faldafeykir' er hentet fra den islandske Bosa-saga fra 1300-tallet.

Kor og orkester

I verker der Groven forholder seg direkte og indirekte til tekst, avspeiles hans utviklede sans for diktning. Grovens sentrale verk for kor og orkester er symfonisk tenkt.

Brudgommen (1933)
Med helaftensverket Brudgommen – et symfonisk dikt for soli, kor og orkester i fem satser (inspirert av Ingeborg Refling Hagens roman av samme navn) – slo Groven seg for alvor fast som komponist. Etter urfremføringen i 1933 festet Pauline Hall seg ved "orkesterpartier av en slik prakt at jeg i farten ikke vet sidestykke innenfor nordisk musikk" (Dagbladet).

Mot ballade (1933/52)
Mot ballade for kor og orkester, er basert på en Kinck-tekst fra 1926. Etter en oppføring under Nordiske musikkdager i 1948, skriver signaturen S.S.S. "Norsk Folkemusik, norsk Folkepoesi og en norsk Komponists helt geniale Sans og Evne for disse Elementers naturlige Opsugning i og Sammensmeltning med Nutidens Tonesprog og raffinerede Teknik afspejler sig i dette Værk paa saa fuldendt Maade, at jeg tvivler paa, om det i det hele Taget kan gøres bedre." (Politiken 10.10.48)

Soga um ein by (1955–57)
Kantaten Soga om ein by for kor og orkester til tekster av Halvor J. Sandsdalen, ble til i perioden 1955–57. Eivind Groven skrev kantaten til en konkurranse i anledning 1000-årsjubileet for Skien by. Verket ble premiert, men ikke oppført. Det venter fremdeles på sin førstegangs-oppførelse.

Draumkvæe (1963)
Draumkvæe for kor, tenorsolist og orkester ble fullført i 1963 og regnes som et av høydepunktene i produksjonen. Verket ble uroppført i Bergen i 1965 med Olav Ryan som solist, dirigert av Karsten Andersen.

‘Grovens ufullendte’
På slutten av sitt liv arbeidet Eivind Groven med å skape et stort verk på grunnlag av tekster fra Wergelands verdensdikt, Mennesket. Det eneste som ble fullført var en sats for blandet kor som han kalte Mikas monolog (ca 1973).

Suiter og orkesterstykker

Suitene Fjelltonar, Bryllaup i skogen og Ivar Aasensuiten er musikk med bred apell. Mellom Grovens mindre orkesterverker kan nevnes Fjellvind, Skumvirvler, ‘Jeg vil va’, Vår, Mai, September, Julinatt, Høstsangen, Forventning, Jotunheimen, Om kvelden og Neslandskyrkja. En kuriositet i Grovens produksjon er Resignasjon, en komposisjon for saxofon og orkester.

Hardingfele og orkester

Det foreligger tre utsettelser for hardingfele og orkester fra Grovens hånd. Siklebekken og Sulldølen tar utgangspunkt i eksisterende slåtter. Springar fra symfoniske slåtter er en ren Grovenkomposisjon. Ved framføring av disse har Groven selv hatt hardingfelepartiene.

Klaververk

Med basis i overtoneskalaen fant Groven fram til nye akkordsystemer. Gode eksempler finnes i Marihand (1928), et klaververk på ca. 40 minutter, sist framført av Wolfgang Plagge. Andre verk for klaver er Capriccio, Dei vil alltid klaga og kyta og Dei gamle fjell. For to klaverer foreligger Lengsel og dåd, og Historiske syner i tre satser.

Sang og klaver / Sang og renstemt orgel

I de mange særpregede romansene la Eivind Groven vinn på å gi akkompagnementet stor selvstendighet i forhold til sangstemmen. Sangene er til dels krevende både for sanger og pianist. Groven laget også raffinerte arrangementer av folketoner for sang og klaver, f. eks. Om kvelden. I folketonearrangementene for sang og renstemt orgel favoriserer han de uregelmessige intervallene i melodiene.

Korkomposisjoner

Groven skrev kormusikk til tekster av bl.a. Wergeland, Aasen og Sivle og gjorde ulike folketonebearbeidelser for kor. I en særstilling står Olav Liljukrans fra 1959, et 20 minutters korverk for kor og solister.

Kor og hardingfele

I 1962 skrev Eivind Groven et større verk for kor, solister og hardingfele, Margit Hjukse. Det var noe helt nytt. Komposisjonen tar utgangspunkt i en tragisk bergtakingsvise. Groven bygde sammen balladetonen, en gangar med navnet Margit Hjukse, og sitt eget nyskapte melodistoff til en fasttømret helhet.

Grovenslåttene

Groven laget mange hardingfeleslåtter gjennom årenes løp. Noen av dem tok han vare på, bl.a. Sommarmorgon, Brønnslåtten, Svartufsen, Halling-Jåronn og Kvelding. De originale slåttene er blitt kjære for spelemenn etter at de kom ut på plate med komponisten selv i 1981. Under landskappleiken 1992 i A-klassa for hardingfelespelemenn, stilte spelemannen Alf Tveit opp med to Grovenslåtter – og vant.

Arkaiserende eller progressiv?

Musikkforskeren Anne Jorunn Kydland Lysdahl hevder at Eivind Groven i sin komposisjonsstil rev ned flere stilistiske barrierer, og at slåttemusikkens knoppskytingsprinsipp i en symfonisk kontekst kunne virke formfornyende og etablere reell kommunikasjon mellom folkemusikk og såkalt kunstmusikk:

«For å sette det hele på spissen: i flere av Grovens verker foregår et strukturelt møte mellom Telemark og Europa. Det dreier seg her ikke om estetiske doktriner om folkloristikk eller om turistbesøk i folkemusikkverdenen, men om musikalsk morsmål forent med personlig egenart. Groven komponerte som han gjorde og gikk sine egne veier, ikke ut fra en estetisk ideologi eller kompositorisk mote, men ut fra en opplevelse av et kunstnerisk «være» eller «ikke-være».» (Kydland 1984)

Groven i dag

«I samtiden kunne polemikken mellom ulike retninger i musikklivet stenge for en forståelse av Eivind Groven, noe som nok har skygget for ham i musikkhistorisk sammenheng. Tidens trang til båssetting kunne virke knugende. I ettertid er det berettiget å åpne opp for en vurdering av Grovens arbeid i et internasjonalt perspektiv. I kraft av sin kompositoriske egenart og vitenskapelige grundighet, ... er det grunn til å si at han hevder seg – og hevder seg godt.» (Lysdahl 1999)